Landemerker på gården

Det meste av det du går forbi hver dag på Huso var her lenge før hytta: tregjerdet som ga gården sin sjarm, tømmerhusene, veggene av stablet skifer og det åpne, beitede landet mellom dem, med dyrene og grønnsakshagen som holder det til en fungerende gård. Hvert hus er en del av Hallingdals gårdshistorie, og hvert hus gjør fortsatt jobben det er skapt for.

Skigarden

Skigard er det eldste gjerdet i Norge, og det vårt merke er hentet fra. Navnet kommer fra norrønt * skígarðr* , og konstruksjonen har ikke endret seg på århundrer: par av staker slått ned i bakken omtrent en meter fra hverandre, lange kløyvde granstenger lagt diagonalt mellom dem, og hver stang bundet til stakene med gran- eller einerstrå myknet over bål, senere med ståltråd. Einer var den foretrukne staken, siden den ikke råtner, og tommelfingerregelen var at gjerdet skulle nå en manns armhuler og være tett nok til at ingen øks kunne kastes gjennom det.

Hensikten var å dele gården i to: vertshusmarken , åkrene og engene nærmest husene, og utmarken , skogen og fjellbeitet der dyrene streifet omkring. En gård har stått innenfor skigarden på Huso siden 1600-tallet. Gjerdet ble gjenoppbygd generasjon etter generasjon, slik det fortsatt er: en skigard blir aldri ferdig, bare vedlikeholdt.

Tømmerhusene – hallingstuer

Tømmerbygging, også kjent som lafting , nådde Norge rundt år 900, og landet har fortsatt rundt 250 tømmerbygninger fra middelalderen, flere enn noe sted utenfor Japan. Furu ble felt om vinteren og valgt ut år i forveien på grunn av kjerneveden; tømmerstokkene ble hakket i hjørnene slik at hvert lag låste seg fast i det under, uten spiker og uten ramme. Et tømmerhus kan tas ned stokk for stokk, nummereres, fraktes til et nytt sted og reises opp igjen, og det er derfor så mange gamle hus i Hallingdal har flyttet mer enn én gang.

Hallingstuen er dalens egen versjon: et tømmerhus i én etasje der ett stort rom var kjøkken, verksted og soverom samtidig, først oppvarmet av en åpen ildsted under et røykhull, senere av en pipe, og på 1800-tallet ofte utvidet til en treromsplan med kamre på hver side og et høyt, smalt søyleskap mellom dørene. Ved siden av sto loftet eller stabburet , et lagerhus reist på stolper for å holde maten tørr og musene ute. Mellom 1985 og 2005 ble rundt tjue slike hus brakt til Huso fra Hallingdal, ett i året, og reist igjen her.

Skiferveggene – stablesteinsmurer

Hvert jorde i dalen ble vunnet av stein. Det plogen fant ble båret til kanten og enten stablet opp i rydningsrøyser, eller når det var nok av det, stablet opp i murer. Teknikken er tørrmur , tørrstein: ingen mørtel, bare vekt, friksjon og et trent øye for hvilken stein som skal ligge hvor. Hallingdals skifer deler seg i flate, jevne heller, så her er murene lagt lagvis som en stabel med bøker, som er det det lokale navnet stablestein , stablet stein, beskriver.

De eldste steinmurene i Norge stammer fra jernalderen, men de fleste ble bygget på 1800-tallet, da jordskifteloven av 1857 ga bøndene hele jorder å inngjerde. På Huso bærer den samme steinen bygningene: da Mekkel og Embrik Huso bygde det nye våningshuset og låven mellom 1928 og 1930, satte de dem på grunnmurer av stablet skifer som står urørt i dag. En tørrsteinsmur puster og drenerer, og sprekkene i den er hjem til lav, insekter og en og annen øgle.

Kulturlandskapet – kulturlandskap

Det åpne terrenget mellom husene er ikke naturlig. På 800 meter ville skogen lukke seg over det innen en generasjon; det er åpent fordi det har blitt beitet, slått, tråkket og ryddet i fire hundre år. Dette er hva Norge kaller kulturlandskap , jordbrukslandskapet, og dets beitemarker og slåtteenger er blant landets mest truede habitater, hjem til mer enn fem hundre arter i faresonen. Beiting utarmer ikke terrenget; det beriker det og slipper inn lys for blomster, sopp, sommerfugler og fuglene som følger dem.

I 1850 hadde Norge minst femti tusen seter som sendte dyr opp til slike beitemarker; i dag er omtrent tolv hundre fortsatt i bruk, og der dyrene har gått, kommer bjørk, einer og pil tilbake. Å holde de tjueto hektarene innenfor gjerdet på Huso åpne er en del av gårdens arbeid, fordi en gård som slutter å bli brukt, slutter å være en gård.

Dyrene og grønnsakshagen

Et landskap som dette holdes åpent av munner, ikke maskiner, og Huso er fortsatt en gård med dyr på. Frittgående griser roter gjennom beitemarken og skogkanten, snur bakken og rydder kratt slik griser har gjort på norske gårder siden vikingtiden; Per Herbrand holdt mer enn hundre av dem her på 1970-tallet. Sauer beiter på engene og skråningene over husene gjennom sommeren, og holder bjørken og einertrærne nede og blomstene oppe. Og det er hester, slik det var da Mekkel Huso jobbet skogen med hest og slede i syttiårene, den siste i dalen som gjorde det.

Innenfor gjerdet, der gården dyrket sin egen mat i fire århundrer, er grønnsakshagen gjenopprettet som en markedshage: bed med røtter, grønnsaker, urter og bær dyrket i 800 meters høyde uten kjemikalier, i en kort fjellsesong som belønner det som er hardfør og tidlig. Det hagen og dyrene gir går til hyttas kjøkken, til innhøstingsfesten om høsten og til gårdsbutikken, slik at et måltid på Huso starter noen få skritt fra bordet. Du er velkommen til å gå ned og se det, og for å hilse på dyrene.